Av Aksel Sandemose
Det var i en mellomstor by. Han kom bort til meg i hallen på hotellet og innledet bekjentskapet med å stikke meg hardt i brystet med pekefingeren.
– Hvordan står det til med deg?
Det var ikke tvil om hvor han var fra.
– Nei, sa han, det er ille med bergensk. Folk skjønner at en er fra Bergen.
Han lo vilt av denne morsomheten og spurte om vi skulle gå bort på en restaurant. Jeg kunne i og for seg godt tenke meg å gå ut, men jeg kjente ikke denne fyren som sa du til meg.
«Lang og hengslete, skrudd sammen av reservedeler fra flere individer, og med dette ansiktet De vet, som en aldri tar feil av. Det er fra Bergen.»
Han drog i meg, og da det ikke nyttet gikk han bak meg og skjøv på.
– Hold opp med det, sa jeg irritert.
Han lo, og fortalte uten varsel om sin oldefar. En lang historie om en avdød og meg absolutt uvedkommende oldefar.
– Hva raker dette meg? sa jeg strengt.
Han hørte ikke og snakket videre.
– Og hør for resten du, de har utmerket vin der . . . kom.
Jeg så nærmere på ham. Han var i den grad fra Bergen, dette mennesket som sa du, og ikke nevnte navnet sitt. Lang og hengslete, skrudd sammen av reservedeler fra flere individer, og med dette ansiktet De vet, som en aldri tar feil av. Det er fra Bergen.
Jeg tør hevde det er oppstått en rase i Bergen. Den har lett utstående kinnbein. En eiendommelig nese som lever et sjølstendig liv omtrent midt i ansiktet. En munn som er følsom og snakkesalig, og har sin styrke i det at den aldri svarer på det folk sier – for det hører ikke ørene. Det vil si, en kan ikke stole på disse bergenser-ørene. Når en har oppdaget at bergensere aldri hører det en sier, så har de plutselig hørt det en ikke ville de skulle hørt eller noe en slett ikke har sagt.
I dette bergenseransiktet finner De enn videre et par øyne i oval innfatning, som minner om de deilige prinsesse-relieffene de fant i Tel-el-Amarna. Det er feminine øyne, sier østlendingen når han ikke har bedre forstand. Men har De sett disse relieffene har De neppe ønsket å komme i klørne på de fagre piker, hvis de ennå hadde levd. Takke meg til for det som ligger bak de lattermilde småbarnsøyne som sitter i hodet på en bergenser.
Det nærværende eksemplaret av en bergenser var om jeg så må si meget velholdt. Klærne hang tilfeldig på ham, alt var på en eller annen måte både for langt og for kort, akkurat som mannen sjøl. Men bare en parveny kunne unngå å se at denne dressen var komponert av en bergenser til en annen bergenser og hadde kostet dyrt. Jeg fanget glimtet av gull og en diskret stein i mansjetten da mannen begynte å dra i meg igjen
– Nå får du jammen komme.
Jeg fulgte med. Han løp mot dørkarmen og bante. Var han beruset? Langtfra. Han bare var sånn.
– Fordeling! skrek han heftig og slo meg på skulderen (jeg slår aldri noen på skulderen)
– Fordeling er det eneste. Selge torsk og sild. Forsyne Norge med billig og god fisk. Det kan du bli millio nær på.
«Han marsjerte inn i en flokk mennesker som stod og pratet, og sprengte forsamlingen uten å oppdage det.»
Jeg syntes jeg skulle si noe, og spurte hva han egentlig drev med. Han stanste midt i en strøm av betraktninger om fordeling av kveite, og så nøkternt på meg, plutselig kald i øynene.
– Jeg har noen båter, sa han. Og noen lagerrom. Vil du røke?
Han fisket en pakke sigaretter opp av lomma og mistet den i trappa. Han tok tre-fire av dem opp igjen og gikk videre idet han sa:
– Ta resten.
Jeg lot dem ligge. Han var langt inni et foredrag alt om at det var for mye stein i Norge. Altfor mye stein. Kanskje jeg visste om at knust granitt ble til ypperlig matjord? Vi burde smadre hele greia og gjøre landet flatt. Eller oppfinne noe som kunne helles på steinen så den smuldret. Lar seg naturligvis gjøre. Men forresten er også det et spørsmål om fordeling, du. Masser av god jord i Sibir. Alt er et spørsmål om fordeling. Med en håndbevegelse sendte han hele Norges befolkning til Sibir.
På gata ville han trekke meg bortover som en sau. Jeg ble sta og sa:
– Slipp meg, for pokker!
Han slapp meg inntil videre og dominerte hele fortauet mens han uttalte seg:
– Nytter aldeles ikke å kjøpe båter uten å kunne vurdere en båt. Det er den feilen de fleste gjør. Vet ikke hva en båt er. Det gikk opp for meg på den tekniske høyskolen engang, og da jeg skrev det i oppgaven, strøk jeg ganske riktig til eksamen. Proffen vil ganske sikkert gjerne være meg i dag. Det var mer fornuft og flere penger i min tanke den gang enn allverdens litteratur hadde kunnet furnere ham med.
Han kjørte en albu i siden på meg og fortsatte:
– Millioner å tjene på bedre transport langs kysten. Millioner hvert år. Alt kan og skal selges uopphørlig. Da blir det billig mat, gode hus, større lønninger, ingen ledighet. Hør her: Norge er et fattig land, sier de, men jeg sier Norge er et rikt land. Norge har bygd noen av de dyreste jernbaner i Europa. I Danmark korser de seg når de hører hva banene våre har kostet pr. kilometer. Vi har måttet sprenge oss gjennom fjell. Vi laget hull i Dovre. Danskene kunne legge skinnene rett ned på jorda. De har altså spart utallige millioner, som de kunne bygd en bru til Larvik for. Istedenfor sitter de faen terge meg og klager over så dyre banene var. Du ser altså at det er menneskene som er gale. Alt det snakket om hva et land har råd til er bare tull. Det kan du hilse og si jeg har sagt. Et land har råd til alt.
Han marsjerte inn i en flokk mennesker som stod og pratet, og sprengte forsamlingen uten å oppdage det.
– Penger er død forstand, proklamerte han. Vi har omsatt forstanden i papir, og nå kan vi ha det så godt. Penger er anvisninger på varer, og vi har dem bare fordi vi ikke kan dra omkring med lokomotiver og leiegårder under armen. Men det har vi glemt, og tenker med papir istedenfor med det klokkeverket vår himmelske fader gav oss i toppen. Jeg skulle greie å forsyne Finnmark med billig melk, og tjene tykt på det, hvis det gikk an å snakke andre til fornuft. Bøndene skulle tjene på det, alle skulle lukrere, og bare tenk på båtene, bilene, de svære mannskapene… fisk nedover for melken … kjølerom i båter og biler… billig fisk på heigardene, ferskt kjøtt til Lofoten, og en sunnere befolkning både her og der. Det skal ikke penger til for at noe kan bevege seg. Penger kommer av at noe beveger seg.
– Au, sa jeg. For han demonstrerte bevegelsen med å svi meg i ansiktet med sigaretten.
Han viftet med fingeren foran nesen min og sa:
– Hvis alle gjorde det de hadde mest lyst til, bare i to minutter, og helst samtidig…
Jeg ble blek ved tanken, men han fortsatte:
– Da kunne jeg få mennesker å arbeide med. Nå lar det seg bare gjøre å få tak i fjomsete høner. Da skulle alle få mat og hus og klær. Og alle piker skulle bli så pene at du aner ikke. Alt det skulle jeg sørge for hvis jeg bare fikk lov. Du skjønner . . . vet du hva en skinke er til? Ut med språket!
– Til å spise, forsøkte jeg.
– Akkurat! Du har den rette klartskuende naivitet. En skinke er til å ete opp, ikke til å slå folk i hodet med. Jeg er realpolitiker. Jeg kommer til å vise Norges land at det kan tjenes penger på folkevett. Jeg vil tjene penger på billige skinker til fiskerne, og på billig fisk til heigardene. Jeg vil tjene penger på å renske opp i struma-distriktene med sjøfisk som koster nesten ingen ting, og jeg skal bli rik på det, enda jeg vil nøyes med langt mindre i fortjeneste enn det staten punger ut med for å kurere struma. Hvis jeg blir åtti år har jeg utryddet TB’en og tjent en god slump på det. Alle lønninger til prester blir spart, for folk kommer til å bli så snille at de vandrer rett inn i himmelen uten los.
«Jeg lot som jeg ikke så ham, men han sprellet med armer og bein av gjensynsglede.»
Da vi skulle henge ytterklærne fra oss i garderoben, veltet han en kleshenger mens han meddelte meg sin mening om burgunder. Han stod med ryggen til, og jeg forsvant stille ut av døra. Han var meg for vital. Et par timer senere gikk jeg inn på en nesten tom restaurant. Jeg husket det hadde vært snakk om burgunder, og bestilte en halv Pommard. Så kom han.
Jeg lot som jeg ikke så ham, men han sprellet med armer og bein av gjensynsglede. Alle stirte mens han nærmet seg. En lysestake havnet på golvet. Han sparket den inn under bordet og fortsatte. En kelner løp bort til ham.
– Hva? sa det på bergensk. – Hva? Den lysestaken? Jammen herre gud, da mann, hvis den ligger Dem i veien så kan De jo flytte Dem.
Han gikk videre, og salen smilte. Nå kom hovmesteren. Bergenseren slo seg ned hos meg.
– Her sitter du, hva? Ble du vekk, hva?
En gaffel gikk i golvet, og en dame bak ham fikk frakken hans over hodet. Jeg svarte ikke. Hovmesteren kneiste. Bergenseren oppdaget ham og sa:
– Mat og drikke, Deres høyhet. Ta frakken min.
Hovmesteren gjorde ikke mine til å ta frakken, og så la bergenseren den på ham og sa til meg (han hadde glemt hovmesteren alt):
– God vin fra syden, og masser av fisk til syden. Drikk god vin, og la oss ikke drive med å lage noe sprøyt her i landet av eplekart. Alle varer skal på reise. God og billig vin til oss, god og billig fisk til spanjolene… Si meg, hovmester, hva er det egentlig De foretar Dem med frakken min?
Hovmesteren stod og svingte med frakken, han ville bli kvitt den, men syntes vel ikke han kunne hive den på golvet. Han sa:
– Min herre.
– Vinkort, spisekort… og et askebeger, sa bergenseren.
– Jeg må be Dem om å gå.
Bergenseren åpnet munnen og rikket på en fortann:
– Hvor fanken skal jeg gå hen?
Hovmesteren løp sin vei med flagrende halefjær. Her ble det skandale. Gjennom øyenkroken så jeg det ble holdt en konferanse borte i et hjørne. Bergenseren hadde glemt episoden og la ut om norsk ølfabrikasjon. Han rotet en kniv ned på golvet, og da han ville gripe den i farten, veltet han flaska.
– Blås, nå får vi en annen. Hovmester, en flaske Pommard! Og en duk! Som jeg sa, vi har fått papirforstand, og nå skal du høre…
Jeg så ikke opp. Min nye venn gav direktøren for Norges Bank en ukristelig medfart, og injurierte ham slik at det ville vært straffbart også hvis det hadde vært sant. Da det var unnagjort ropte han tvers over salen:
– Sett Dem, hovmester, så skal jeg overta serveringen.
Jeg tør si at kaféen la merke til oss. Nå stod hovmesteren ved en hustelefon, og straks etter kom det en skallet liten mann. Han gav en ordre, og to kelnere kom stormende for å henrette oss. Hovmesteren flagret etter. De ville oss intet vondt. De bukket seg fordervet, byttet duk og tilbød oss livets goder. Enda bergenseren ikke så dem (han holdt et instruktivt foredrag om kamferproduksjonen i Japan), smilte de takknemlig for alt han sa, og slo knuter på seg sjøl mens de stønnet:
– Javel, herr skipsreder.
– Bevars, herr skipsreder.
De ville skipsredet livet av ham, hvis han hadde hørt noe.
– Nei, syntetisk kamfer faller for dyrt, sa han, og jeg holder på at japanerne skal ha malmen vår enten de vil eller ikke, og så kan vi ta kamferen deres, og hva de ellers vil bli kvitt. Men så oppdaget han alt maset omkring seg og sa:
– Gå vekk! Kom med den Pommard’en nå vel. Hva mener dere med å holde et sånt leven? Hør nå her: Bare blås i det sludderet om sjølforsyning, og norsk ved i norske ovner. Tømmeret skal ut av landet, skal det, og båtene ha kull og koks og kakao og krutt og gud vet hva med hjem igjen. Har du hørt de vil dyrke tobakk på Brandbu? Ekte Brandbu sengehalm. Nei, far, bøndene på Brandbu skal røke havanesere, det skal jeg holde et øye med. Imorgen skal du se de vil plante kaffebusker i Trysil, og bygge en fabrikk i Ålesund til framstilling av syntetisk sjøvann. Lever mora di? Det gjør min. Henne burde du møte.
Han smilte ned i burgunderen. Han var bare seks år nå (i virkeligheten var han omkring fem og tredve). Det ergret meg plutselig at jeg ikke visste hva han het.
– Bestemor var også søt, smilte han, – og jeg har en liten datter som likner henne. Hun skjeler litt på det ene øyet, og det er så nydelig. Men mora mi… du skal få lov å hilse på henne en dag.
Hele restauranten lyttet.
– Hun er en engel, forkynte bergenseren og fikk blomstervasen kjørt ut over bordkanten.
– Ingen annen i hele verden lager en så fortrinlig sursild.