Bergensk – brgnsr.no

Lær deg bergensk – slik forstår du en bergenser

Du vil lære mer om bergensk dialekt? Den e’ brun! Det er jo faktisk ganske interessant, hvis du spør meg. Den er en av de sørvestlandske dialektene, men den er så forskjellig fra naboområdene at den til og med har fått et eget navn. Mens andre snakker trøndersk eller østlandsk, snakker vi bergensk.

På 1500-tallet var det tyske hanseatene som satte sitt preg på språket i Bergen. De snakket nedertysk, og bergenserne hang ikke helt med på tysken. Så i stedet for å lære seg tysk, begynte bergenserne å prate som hanseatene gjorde. Dermed ble det en språklig forenkling og tilnærming til nedertysk. Og det er nok derfor bergensk bare har to grammatiske kjønn, som dansk og norsk riksmål – felleskjønn og intetkjønn.

Men skarre-r-en, den er kanskje det mest kjente trekket ved bergensk. Opprinnelig brukte de rulle-r både i byen og omlandet, men så skjedde det noe. Ingen vet helt sikkert om det skjedde før eller etter hanseat-tiden, men bergenserne begynte å skarre r-en i stedet for å rulle den. Og nå har skarre-r-en spredd seg til flere kommuner rundt Bergen, sånn at unge folk skarrer mens eldre folk ruller.

Så der har du det – litt språkhistorie om bergensk dialekt. Og hvis du noen gang besøker Bergen, ikke vær redd for å prøve å snakke med en bergenser. Vi er egentlig veldig greie, selv om det høres ut som det kan høres ut som vi har fått et hår i halsen.

Ordliste

affisere (ikke ta notis av, ikke la seg bringe ut av fatning)
akkedere (forhandle, heftig diskusjon)
altereret (nervøs, oppspilt)
ani (borti, «komme ani noe»)
badik, badikk (badebukse/badedrakt)
bal / å bale (stress – «de va’kkje ant enn bal» / å stresse, fomle)
Balaklavasvingen (Stølen)
bekkalokk (kumlokk)
belite seg (gi seg, godta reglene)
belåten (forsynt)
bennaren (bensinstasjonen)
bong bonger (drops, sukkertøy)
boss (søppel)
bossmann (personen som henter søppelet)
brele (tigge kos eller oppmerksomhet)
brelete (mammadalt, kosete)
brelonge (skikkelig mammadalt)
Brunosten (Sjøfartsmonumentet)
bråte (masse, mye)
buddaren (butikken)
daffe (gå sakte)
daier (bryst, pupper, nusser)
dalje eller dabbe te (slå til noen)
de bøss (ingenting, «eg èkje de bøss redd deg»)
dekarten (dæven – «dekarten å, eg glømte tannbørsten»)
den e’ brun (den er grei)
derten (nett, rask, velskapt)
dette i do (bli helt slappfisk, falle i staver)
di daiene! (store pupper)
dies (deres, som i: «det va’kkje dies skyld»)
dikkedarier (om og men)
disse (huske på lekestativ)
dissestativ (huskestativ)
doddegutt (pappagutt, snobb)
dorren (døren)
dotte (falt)
drag over kjeften (lusing)
drakse (slepe på)
druse te (sparke hardt til noe)
dryl’an! (fort deg!/dere!)
drøle (somle)
dråltunge (sendrektig, liten unge)
dulle med (drive med / somle med)
dørg (tvers gjennom, «hon và dørgende våt»)
dånedimpen (nesten besvimt – «eg fikk dånedimpen»)
eitel (hissig, vanskelig person)
en-endinger (eks: undikken, laibikken, kortikken, badikken, undikken)
fadduk (vaskeklut)
fakerten (søren (banneord))
fing (finger)
fjuge (fuske)
flais (hårsveis)
flise (kjøre forbi en bil)
flonkane ny (helt ny)
forlotte (forlatt)
fortutlet (forvirret)
frøken Dings (kallenavn for jente)
fyre (drikke mye alkohol i løpet av relativt kort tid)
galen (vrien, sinnsyk)
gaptras (måpende person)
gefylen (å ha det på følelsen)
gem (grei, medgjørlig)
gibba (stort, store)
glont (bæsj)
gnitalus (gjerrig person)
grådig (veldig, «grådig god»)
gå etter (være forelsket)
gå te pises (gå til helvete, gå i stykker)
gåmann! eller gå mann! (jøye meg! Du verden! Hva f…!)
ha det på gefylen (å ha det på følelsen), også: ta det på gefylen
hallaien (hallo, hei)
han/hon hinn (han/hun andre)
hannes (hans)
heiete (vilter, guttegal)
heisent (voldsomt, tungt, vanskelig)
hele byen og halve Sandviken (betegner mange mennesker)
hellane! (himmel og hav! (uttrykk))
henni (borti)
himla (svært, veldig)
hin siden (den andre siden)
hipse (løfte opp)
homlepong (dust)
hon’n pitle! / honen pitle! (For svingende! Jammen santen!)
honnes (hennes)
hottalaus (vimsete, forvirret)
hovve (hodet)
hukk (krok, hjørne)
hussko (tøfler)
Hødden (Høyden, området ovenfor Fløybanens nedre stasjon)
høg på peren (overlegen)
i heiaren (…kraftuttrykk)
i siden (senere, «ka ska vi gjøre i siden?»)
i vater (avbalansert)
Ippaen (Ibsens gate)
jatte med (snakke etter munnen; også: tålmodig)
jompe (hoppe)
jubb (sigarettsneip)
jæla (veldig, svært, jævlig)
jænke seg (innordne seg)
ka e tiss? (hva skjer?)
ka hon’n / honen / hunen! (hva i alle dager!)
kaffigrugg (kaffegrut)
kalla (hva slags, hvilken)
kanalje (slyngel)
kanøfle (denge, slå, ta noen; gi en overhaling)
kjaks (mas)
kjanke (henge etter bussen mens du sklir med skoene på snøen)
kjik (kjæreste)
kjitli (kilen)
kjommi (kompis – se tjommi)
kjuagutt (skøyergutt fra Bergen)
kjusa deg! (heldiggrisen!)
kjørler (samleord for kopper, tallerkener, glass, skåler osv)
kjåka (forsterkende adjektiv: «det va kjåka fullt på Staddaen»)
klabeit (komme i uneighet med – «komme i klabeit»)
kleimet (klistrete, klebrig, svett)
klein (syk, dårlig)
klesse te (dra til, slå til)
klessetryne (lite sympatisk person – dra-til-fjes)
klinke (slå ned)
knaiben (kjekk, tiltrekkende)
knall i padden (liv/ røre, kjempegreier, kuult)
Knigge (be om å få no, bomme, låne eller ta)
knas (kjekk, grei, hyggelig)
kneke (gni, stryke, spare)
knollen (hodet)
knø (elte deig; eller: gi en overhaling)
knøte liten (veldig liten)
koffor (hvorfor)
komple (klusse, bale)
konkelimonke (fare med fanteri)
kortik (kortebukse)
koss’n (hvordan, hvilken)
kovne (bli slapp, varm)
kromler (smuler)
krøsse (gå av veien for noe (noen): «eg krøsser hon ikkje»)
kveppe (skvette, fare sammen)
kviefull (motløs, bekymret)
labbe te (slå til)
labbeleisten (gå med bare labber / uten sko)
laibis/laibikk (lebestift)
laiti (gøy, kjekt)
langløk (purreløk)
leke more (leke mor, far, barn)
lekse opp (irettesette, skjelle ut)
likesèl (likeglad)
logge (lagt: «har du logge i ovnen?»)
lokten (luften)
lommeduk (lommetørkle)
luddi eller luddig (lurt, godt påtenkt, smart påfunn)
løkrull (dust – å være helt løkrull i hodet)
løpahjul (sparkesykkel)
løsebrød (bergensk bakst, små rugkaker formet som et 8-tall)
løvang (langkost)
løyen (rar)
låk (syk, nedfor)
madammen (fruen i huset)
makk (meitemark)
mammen (mamma)
mast (mistet)
melodont (melodi)
min mor og di (mor og far – og evt andre familiemedlemmer som bor med dem i samme hus)
minnesere (minke på målet/tilbudet)
molefonken (sur, trist, fornærmet)
myggel (mugg)
månebedotten (overrasket)
mårning (hilsen, brukbar hele døgnet: «Mårning, è du ute å lufter hunden?»)
naien (nesen)
natig (gnien, vanskelig, påståelig)
nebbenose (nesevis person (helst kvinne)
neglebit (neglesprett)
nusser (bryster)
nøyel/nøylar (nøkkel/nøkler)
oppe seg (oppsetsig, kranglete)
opplett (oppholdsvær mellom regnbygene)
pailabber (svære føtter)
pakke (sprette ballen)
pakkenellik (en liten pakke, små poser, ofte i forbindelse med reise)
pale (småsei/liten sei – liten pale kalles også «dopale»)
pannestein (takstein)
pappen (far, pappa)
perka (god, ofte ironisk: «Ja, du è perka!»
petimeter (pinlig renslig og nøyaktig)
piketre («no får du piketre se å skynde deg»)
pikyranes (liten, ubetydelig: «bokstavene va så pikyranes små at eg nett så vidt så di»)
pillehivart (dram)
pillekunter (småfisk, også brukt om noe som er generelt lite)
pingse (gå ustøtt)
pisis (i stykker – gå te pisis)
pitle seg (gå sin vei, i betydningen: «med halen mellom beina»)
pjåte (fylle på, stikke inn, pakke for fast/mye)
planeten (hodet/pannen)
pløsete (opphovnet – eks «fylleansikt»)
pottemonè (pengepung)
prikkevere (sette, rydde ting på plass/ta vare på)
pø om pø (litt og litt)
pøse (striregne)
på snei (i svært god stemning)
på’an (lett beruset)
rabbagast (uværen person, ofte brukt om barn/unge)
rakkadis/raggadeis (uten mål, på lykke og fromme – å gå på raggadeis)
rannar (ransel, ryggsekk)
rattar (rattkjelke)
rævadilter, rævedilter, rævediltar (smågutt/jente som løper etter buekorps, også: generelt om en etterdilter)
Rævaskaret (Stoltzekleiven)
rævhol, rævholl (drittsekk, dust – men kan også brukes kameratslig)
råse (kastevind)
råtapeis (lathans)
sabb (svær kar)
sabla (stor, god (forsterkende ord))
sagerusk (sagflis)
si på an (dranker: «Tommen è jaggu si påan»
single (knuse)
sitte seg ut for (risikere, sette seg i gjeld)
sjaine (ordne, pynte, pusse opp) skabbeblomst (løvetann)
skapeli (ordentlig) skeivaleist (skjellsord)
Skolten (Skoltegrunnskaien)
slimsete (tynn, dårlig kvalitet – om klær)
slitan eller slitan (vanlig uttrykk for å gratulere, tilkjennegi en persons nyanskaffelse – ofte om klær)
slitret (om tynn og hengslet person)
slomp (rest, tilfeldighet)
sløkket (helt utenfor, dum)
slåk (stor, stygg gjenstand eller person)
smale (sau)
smau (trang gate)
smeise (slå, daske)
smite (snike i køen)
småtøs (brukt i alle varianter om jenter/damer, også tøs)
snadder (godt, bra)
snaie (sneie, kutte – se snisse)
snask (altfor pratsom)
snasken (munn, i betydning: hold snasken!)
snau (snar, fort)
sneken (om surt, kaldt vær: «Gå kor sneken`an è i dag!»)
snippeli (knapp, snau, tarvelig)
snisse («skuddet snisset meg!», snitte eller streifet – se snaie)
snøsokk (skjellsord for dum, klosset person)
snått (snørr)
snåttagutt, snåttabajas (snørrunge)
sos (saus)
sotte (sittet)
spante (spandere)
spelle (spille)
spikande galen (riv, ruskende gal)
spitord (spydighet, hånsord)
Staddaen (Brann stadion)
stolle (stjålet)
stompe kompen (stupe kråke)
strømpikk, strømpik (strømpebukse)
sutle (søle)
svitsen (bilnøkkelen)
svullefinger (svulst/betennelse på fingeren)
søkke (synke)
tebrød (wienerbrød)
tefriss (tilfreds)
tese (oppr.: sabbe med føttene i stedet for å løfte dem, eks for buekorpsene. Dagligtale også: tuppe (til ballen) ?)
tèser (utslitte sko, tøfler)
tett i boksen (treg i boksen)
tidi eller tidig (morsomt)
tjommi (kompis)
tjuagutt (se kjuagutt)
toki (gal, tullete)
toskehovve (skjellsord, «ditt toskehovve»)
travelark (skjellsord, doven, stakkarslig person)
trènevvet (klosset)
tretall (dust)
tullemutt (rabalder, tumult)
tute (drikke av tuten på en flaske)
tyte (mase, prate masse)
tøler (bortgjemte redskaper eller stoff, klær)
tørsti (tørst)
ufjelg (lite tiltalende, skitten, uordentlig påkledd)
undikk, undik (underbukse)
unnse seg (skamme seg for)
vabbe (våse, mase)
valleslette (sludd)
vanne (tisse)
vikke (uke)
vorteblomst (løvetann)
øge (øye)
åder (en som er innpåsliten)
ålehåvve (dust)
åndikk, åndik (åndssvak)

Lydverk (fonologi)
Diftonger
Diftonger er i Bergen bevart i ord som alæinæ, bæin, ræin, sæin, sjæi, sjæiv, stæin, grøut, bløut, løus, nøyte seg, røys, men forenklet i heme, mer, øge (det vil si øye), drøm og å rønne på. Diftongen er også forenklet i preteritum av sterke verb: å skrike – skrek, å bitæ – bet, å lygæ – løg.

Uttalt d
Konsonanten -d blir etter vokal uttalt i langt flere tilfeller enn det som er vanlig i norsk. Det gjelder i ord som blad, spade, sidæ, tid, bøndar, hændar. Etter mønster av andre ord heter det også mændar (menner) og tændar (tenner). Konsonantforbindelsen hv- i norrønt har i Bergen blitt til kv, det heter kvit, kværr og i spørreord ka, kæmm, kor, koffår, korliss’n og kordan.

Formverk (morfologi)
Substantiv
Bergensk har to grammatiske kjønn: hankjønn og intetkjønn. På bergensk heter det solen og månen, sengen og veggen. Ord som sol og seng er i andre dialekter vanligvis er hunkjønn (sola og senga).

Flertall av substantiv ender i Bergen som regel på -ar: guttar, jæntar, føttar, bøndar, husar og så videre.

Pronomen
I folkemålet i Bergen er de personlige pronomenene:

eg (e) – meg
du – deg
hann – hann
honn – honn eller hinnar
vi – oss
dåkkar – dåkkar
di – di

Eiendomsformer av pronomen: hannæs, honnæs, våres, dåkkars eller dokkæs, diæs eller di dær sin. Eksempel: de e hannæs far, de e honnæs søstar, de e di der sin ball.

Verb
Infinitiv av verb ender i bergensmålet på -æ og presens på ‑ar i alle verb med to eller flere stavelser: å kastæ – kastar, å levæ – levar, å finnæ – finnar og så videre. Verb av kasta-klassen får endelsen -æt i preteritum og i presens perfektum: kastæt – har kastet og fraktæt – har fraktæt og så videre.

Presens perfektum av de sterke verbene har ofte samme vokal som infinitiv: har bittæ, har skrivvæ, har flyggæ, har bryttæ. Mange har rotvokalen -o- i partisippet: har drokkæ, dottæ, forræ, loggæ, sottæ, tokkæ, men har funnæ og vunnæ med vokalen -u-.

Bergenserne kan også bytte om på verbene ligge og legge, sittæ og settæ. En kan høre utsagn som dette: «No har eg sottæ på kaffikjel’n å loggæ i åme’n».

Garpegenitiv
Bruken av pronomenet sin i genitivskonstruksjoner har opphav i det nedertyske språket og ble tatt opp i bergensdialekten på 1500- og 1600-tallet. To ulike genitivskonstruksjoner var da i bruk: gutten hans bukse og gutten sin bukse. Det var den siste uttrykksmåten som gikk inn i bergensdialekten. I dag er det vanlig å si konen eller konemor sin bil og mannen sin sykkel.

Sin-konstruksjonen har blitt kalt «garpegenitiv», noe som henspiller på opphavet i nedertysk. Garp var et uttrykk/ord en brukte om en tysker på Bryggen. Garpegenitiv er i dag vanlig i mange norske dialekter, særlig på Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge.

Bestemt form av personnavn
Bergensk er blant de få norske dialektene der personnavn kan bøyes. I Bergen kan personnavn få samme bøying som vanlige fellesnavn, ved at det kan hete Karien og Peren, Piaen og Terjen og så videre. Ikke alle bergensere vil bruke slike former, og bruken kan også avhenge av den sosiale situasjonen. Man kan finne konstruksjoner med lignende innhold i østnorske dialekter når de sier han Olav og ho Kari.

Kilder