For snart en uke siden skrev Frøy Gudbrandsen, selveste sjefsredaktøren i selveste Bergens Tidende, at «Bergen er ikke en by for pyser.» Og hvis det står i avisen så er det sant, sant? Njaa, jeg er ikke helt enig. Bergen er en by for pyser også. Og Bergen er en by for doddegutter, småtøser, røkebrøst, travelarker, breiflabber, striler, statsministre og drammensere.
Alle som har sitt hjem eller hjerte i Bergen, kjenner byen mellom de syv fjell på sin måte. Jeg er født på Laksevåg, oppvokst på Skjold, Frekhaug og Loddefjord. Litt fanagutt, litt stril og med trønderske aner. Folk har beskrevet meg som «noe så sjeldent som en beskjeden bergenser». Jeg snakker ikke med utestemme, slik Frøy beskriver, ikke hele tiden. Bare når jeg må. Jeg er nok introvert, og «Bergen er en perfekt by for oss introverte.«
Ja, Bergen er perfekt på mange måter, men kanskje spesielt for oss som trenger et par timer til å vandre i egne tanker. Det er bare å kikke ut, se det deilige regnet dundre på stuevinduet, ta på regntøy og traske til nærmeste fjell.
Daniel Bolstad-Hageland, lærer i Bergen
Det er mulig vi bergensere må litt oftere enn andre, snakke med utestemme altså, men ikke hele tiden. Det er også mulig at vi snakker høyere og i store bokstaver når vi er i nærheten av en sjefredaktør. Og så er det jo sånn at vi ofte omgir oss med folk som er litt lik oss selv.
Så er Bergen en by for pyser? Selvfølgelig, Bergen har alt! Bergen har alle typer mennesker og alle slags kulturer. Vi kunne lett vært en nasjon for oss selv. Jeg synes hjertebergenseren Ole Paus sier det aller best: «Å Bergen, Bergen! Verdens minste verdensdel. Bergen, for meg er du ikke en by men en tilstand i min sjel.»